– Pote-mote er in! Ulvriks historie

 Aulvirk alene i skogen

Det siste jeg husker er at mor roper: – Gjem deg Ulvrik! Så hørte jeg et smell. Det var som om jorden ristet under potene mine og jeg løp for livet helt til jeg ikke klarte mer. Jeg kastet meg under et furutre og prøvde å få igjen pusten.

Hvor var mor og de andre? Hvor var jeg? Og ikke minst, hva skulle jeg gjøre nå?
Når lyden av menneskene ble borte, listet jeg meg fram. Foran meg lå en nedsnødd sti som forsvant inn i skogen. Det kunne vel være like bra å følge den som å rote seg bort i skogen, så jeg begynte å liste meg innover i duskmørket. Etter en stund kom stien til en liten høyde med en gammel hytte på toppen.

Det så ikke ut til at det hadde vært folk der på lenge. Dette kunne være et bra sted å gjemme seg tenkte jeg – i hvert fall til jeg fant tilbake til mor og de andre. Jeg snek meg langs hytteveggen og søkte ly under en benk. Natten var kald og selv med tykk ulvepels skalv jeg, og jeg var nok litt skjelven av alt som hadde hendt denne dagen også. Jeg var bare 6 måneder og alene for første gang i hele mitt liv.

Fra gjemmested kunne jeg se ut over hele dalen. Jeg kunne se noen funklende lys langt borte på andre siden av dalen. Det var der menneskene bodde i flokk, husket jeg at mor hadde sagt. En sky skygget for månen og det ble mørkere og mørkere. Det begynte å blåse opp og snøen virvlet rundt meg. Jeg krøp helt inntil hytteveggen og rullet meg sammen til en liten pelsball, men det hjalp ikke. Jeg frøs som bare det. Jeg måtte finne ly et sted, og det var da det slo meg, kanskje jeg kunne komme meg inn i hytta!

Jeg undersøkte litt rundt huset og fant til slutt en sprekk jeg kunne klemme meg gjennom. Det var ikke spesielt varmt der inne, men det blåste i hvert fall ikke. Med ett merket jeg at jeg ikke var alene. Hjertet banket så at det gjorde vondt helt opp i øreflippene mine. I sofakroken lå det en sau! Stiv av skrekk stirret jeg på den en stund. Så våget jeg litt nærmere. Sauen lå merkelig stille og reagerte ikke på meg i det hele tatt … noe var galt. Så den meg ikke? Og hvor var øynene og hodet? Potene? Hva slags sau er dette som ligger og slenger på sofa, flat som en pannekake? Og så forsto jeg. Det var en sau på en måte, men bare pelsen.

Jeg hoppet opp på sofaen og tullet meg inne i sauefellen. Snart kjente jeg varmen komme tilbake i kroppen og potene gjorde ikke vondt lenger. Jeg slappet av i hele meg og sov langt inn i neste dag. Pelsen «Ludde» fra Ikea ble min redning den natten.

Det fortsatte å storme ute. Snøen nådde etter hvert opp til vinduskarmene og kulden laget store isroser på vinduene. Det var litt ensomt, men jeg bestemte meg likevel for å holde meg inne noen dager for å samle krefter. Jeg måtte selvfølgelig finne noe å spise og snuste meg gjennom hele hytta. Til slutt fant jeg et skap med mange esker fylt med inntørkede gule, flate saker som knaste når man tygget på dem. Det var ikke den type kost jeg var vant til, men det smakte søtt og ganske godt. Lenger inn i skapet lå det flere ting som jeg lærte å sette pris på. Den vinteren lærte jeg å like både sjokolade, nøtteblandinger og rosiner, selv om det siste hadde det med å sette seg fast mellom tennene. >>> Ulvrik forteller mer