– Ingen panikk, takk! Juras historie

 Juras historie

Jeg har bodd på gården så lenge jeg kan huske. Jeg kan telle mange somrer og vintrer hos bonden, men før var det flere som meg her.

Melken min er meget populær og bonden kommer innom to ganger om dagen for å melke meg. Melken brukes til smør, fløte og kesam, og selvfølgelig som melk! Bonden har alltid vært snill og omtenksom – han varmer hendene sine om vinteren før han melker meg, og bruker krem for ikke å irriterer spenene mine – men av og til kiler det!

Jeg har det godt. Om sommeren er det som å være på piknik hver dag. Jeg gomler i meg kløver og gress og har utsikt over hele dalen. Om vinteren spiser jeg som regel inne. Varmelampene gjør det ikke bare godt og varmt i bingen, men det røde lyset gjør det koselig også. Noen ganger kan det nesten bli for mye av det gode – da lager jeg litt bråk og så kommer bonden eller kona inn og justerer temperaturen.

Det er nokså få dyr igjen på gården. Jeg tror bonden sliter litt for å få endene til å møtes. Men han er ikke redd for å jobbe hardt og er en veldig oppfinnsom fyr. Han setter i gang det ene geniale prosjektet etter det andre for å kunne tjene litt ekstra.

Det siste prosjektet var dyrking av solsikker. Et skikkelig vinn-vinn-vinn opplegg: Først selge blomstene, så selge frø og til slutt plante frøene som blir igjen for å få nye blomster. – En botanisk helgardering kalte han det. Åkeren ble forvandlet til et digert knall gult blomsterbed. Plantene ble så høye at jeg ikke kunne se over dem. De søker solen og strekker seg opp, opp, opp mot lyset og varmen. Men her oppe i nord kan været skifte fort – for selv om sola er oppe nesten hele døgnet, kan en sval bris plutselig blåse seg opp til en storm.
En kveld begynte det å regne voldsomt. Vinden blåste hagemøblene over ende og tok med seg alt som ikke var naglet fast. Til og med takstein ble blåst av gårde. Og var ikke det ubehagelig nok, kom haggel store som golfballer. De spratt på bakken i alle regninger, og et par gikk til og med gjennom vinduene i hovedhuset.
Grisen Grynte hadde aldri opplevd maken. Han lot som om han ikke var redd, men jeg tror han var vettskremt! Han kom inn i bingen min – for som han sa – han ønsket ikke at jeg skulle være alene å bli nervøs og få sur melk! Han er morsom og sier så mye rart og har de merkeligste forklaringer på det meste.

Dagen etter stormen steg sola igjen på himmelen, men solsikkene lå flate bakken. Bonden og kona var helt fra seg. Hva skulle de gjøre? De grublet og grublet. Noen dager senere ble saueflokken hentet ned fra beitet og kjørte av gårde. Grynte sa at sauene ble kjørt til frisøren og at de skulle de jobbe som supermodeller for et firma som selger gensere til utlendinger …

En dag i høst fikk Grynte og jeg selskap i fjøset. Et lam som hadde gått seg bort på fjellet hadde blitt funnet igjen. Hun så ikke ut da bonden bar henne inn og luktet så vondt at Grynte og jeg nesten håpet at hun ville bli kjørt bort hun også! Men etter at de hadde stelt og klippet henne, ble hun faktisk ganske søt. Hun viste seg å være temmelig pertentlig og veldig nysgjerrig, og hun spør om nesten alt mulig hele tiden!

Etter det mislykkede «Prosjekt Solsikke» var bonden molefunken en tid. Han sto ute i åkeren i timevis og stirret ut i lufta. Kona og datteren, Vesla, prøvde å trøste ham med å begynne julebaksten tidlig. Det skapte en fin stemning og det duftet deilig på hele gården.

Jeg tror familien skal gjøre julefeiring ekstra koselig i år. Vi merker det til og med her ute i fjøset!