– Kaka er jo steinhard! Gryntes historie


Vi var elleve søsken. Som minstemann måtte jeg kjempe for å komme frem til matfatet. Jeg måtte være smartere og kjappere, og holde øye med alt som skjedde rundt meg. Det hjalp å være stor i kjeften.

Men selv om selvtilliten min vokste, ble det liksom ikke noe skikkelig størrelse på meg. På en måte var det greit å ikke bli for stor – for jeg prøver jo å holde meg i form – men da de andre fikk reise på tur og jeg ble slengt tilbake i bingen, ble jeg veldig lei meg. Kuen Jura prøvde å trøste meg ved å si at det nok var best slik, men det hjalp ikke – jeg følte meg rett og slett ubrukelig! Det var da jeg bestemte meg for å vise dem hva jeg dugde til og marsjerte rett opp til hovedhuset og satte meg ned midt i innkjørselen! Jeg kunne selvfølgelig gått helt opp til inngangsdøren, men det for være grenser for hvor påtrengende man skal være.

Det var da jenta på gården kom ut. Vesla som hun heter, hylte så høyt at til og med jeg skvatt! Kanskje jeg hadde vært litt for tøff mot henne ved å sette meg så nær huset? Heldigvis ikke. Hun syntes jeg var kjempekul! Jeg vet jo at jeg er kul, men det er fint når andre skjønner det også.

Det var tydelig at hun skjønte at det hadde vært en feil å ikke la meg bli med de andre grisene på tur. Det var da jeg fant ut at Vesla er glad i pynting. Hun fant fram et skjerf som hun knyttet rundt halsen min og kledde meg i en av sine egne jakker. Så trillet hun meg rundt i dukkevognen sin, slik at jeg fikk sett nesten hele gården for første gang.

Når moren til Vesla oppdaget oss, ble det slutt på den rundturen. Jeg ble sendt tilbake til fjøset og Vesla fikk skjenn. Det var jo morsomt så lenge det varte, tenkte jeg. Et par dager senere dukket Vesla opp igjen. Hun lot meg beholde skjerfet, men måtte ta med seg jakken.

I fjøset hørte Vesla og jeg på musikk mens vi så på at bonden melket Jura. Vi lekte gjemsel i en eng med utrolig høye gule blomster som bonden hadde plantet. Det var en herlig sommer med masse sol nesten døgnet rundt. En kveld sent på sommeren haglet det voldsomt! Jeg har aldri opplevd maken til vind og regn og skumle lyder. Jeg greide heldigvis å beholde roen, men Jura ble nesten helt fra seg av skrekk, så jeg måtte holde henne med selskap hele natten.

Nevnte jeg forresten Ulvrik? Han er en merkelig type. Først gang jeg traff ham var han i kledd i en sauefell. Han lurte jo ikke meg da, men den var ganske virkningsfull. Om jeg ble redd da jeg oppdaget at han var en ulv? Ikke jeg! Jeg fortalt ham med en gang at det var her Jura og jeg bodde, men at han kunne flytte inn til oss. Det var plass innerst i fjøset. Det passer bra, sa han, for på den måten behøver vi ikke omgås så meget.

Men tilbake til haggelstormen! Dagen etter var engen med de store blomstene borte og Ulvrik lusket rundt i et merkelig klesplagg som han hadde funnet nede ved elven; store gummistøvler som hang sammen i midten og hadde bukseseler. Han sa han skulle sjekke skadene på gården etter stormen.

Det var på denne tiden at sauen Bjelle ble funnet igjen. Hun virket temmelig pinglete i begynnelsen. Til og med når jeg sang bæ-bæ-lille-lam for å oppmuntre henne, ble hun urolig!

En dag kom ikke Vesla for å leke. Hun ble hentet av en stor bil tidlig om morgen og kom ikke tilbake før sent om ettermiddagen. Da var hun alltid for trett til være sammen med oss. Men i går kom hun innom med noen pepperkaker som hun hadde bakt. Rare greier, men de gikk da ned. Jeg spiste alle bortsett fra én som jeg sparte til Ulvrik. Best å ikke komme på kant med ham. Selv om han har fårepels vet man aldri med ulver …