– Jeg vil hjem! Bjelles historie

Bjelles historie

Jeg innrømmer at jeg er lettskremt og mørkeredd. Det er derfor jeg litt forsiktig med hvor jeg går og hva jeg gjør.

Jeg ble født om våren og da jeg var liten var jeg sammen med mange andre slike som meg. Den sommeren dro hele gjengen til fjells. Det var fantastisk og samtidig litt nifst. Vi var ute hele tiden, både natt og dag. Men natten var nesten som dagen på den tiden av året, så det gjorde ikke noe.

Jeg likte meg egentlig ikke så godt langt fra fjøset, men vi kunne rusle omkring og spise oss mette på både gress og kløver. Det eneste dumme var en masete hund som var sammen med oss. Den bjeffet nesten hele tiden – skynd dere hit og skynd dere dit, liksom. Hun ville at vi skulle holde oss sammen, noe som var ok, men hvorfor måtte hun flytte rundt på oss ustanselig? Slitsomt var det, og veldig forstyrrende for dagdrømmene mine.

En dag la jeg merket til at de andre sto langt, langt borte. De ble mindre og mindre. Krymper de, tenkte jeg? Så skjønte jeg at den dumme hunden hadde førte dem nedover heia og vekk fra beitet. Det var så vidt jeg kunne høre bjeffingen. Jeg gikk etter så rask jeg kunne, men bakken var bratt og kronglete, og de andre hadde allerede fått et skikkelig forsprang.

Jeg fant en sti som så ut til å være en snarvei, men snart var det nesten ingen sti igjen. Den ble smalere og smalere og plutselig sluttet den i en fjellvegg! Ingen skam å snu heter det, men jeg ble så forskrekket at jeg ikke klarte å bevege meg verken framover eller bakover. Jeg tittet ned – langt, langt ned. Jeg holdt på å besvime av frykt. Ett øyeblikk lurte jeg på om sauer spretter når de faller, eller om det bare sier knas?

Jeg ropte på de andre, selv om jeg ikke kunne se eller høre dem mer. Nå var til og med bjeffingen borte. Plutselig ønsket jeg at jeg kunne høre den.

Kvelden ble kjølig men heldigvis hadde stjernene kommet tilbake på himmelen etter sommerferien sin. Jeg tittet opp på de lysende prikkene og håpet at noen var der oppe på en av planetene, månen eller på en romstasjonen som ville se meg og gi beskjed til bonden om hvor jeg var.

Neste morgen var det veldig stille. Jeg spiste litt gress og et par blomster, men brukte mesteparten av dagen til å snu meg på den smale fjellhyllen og komme meg tilbake til beitet.

Jeg vet ikke hvor lenge jeg var der oppe, helt alene – en måned, to? Heldigvis var det fortsatt gress nok, men blomstene forsvant, bærene tørket inn og nettene ble mørkere og mørkere. Det var skumelt og jeg ville tilbake til fjøset!

En dag hørte jeg en kjent lyd. Bjeffing! Jeg hadde begynt å tro at alt håp var ute, og da jeg så den dumme hunden komme løpende med tungen flagrende ut av munnviken, ble jeg bare glad!

Etter hvert kom bonden gående også. Han så på meg med et alvorlig ansikt. Var det noe galt med meg? Så jeg rar ut? Kanskje ikke så rart, jeg hadde jo labbet rundt i alle slags vær. Ullen min hadde vokst vilt, og jeg luktet sikkert vondt også. Bonden lempet meg over skuldrene sine. Det var deilig å slippe å gå, men jeg ble litt kvalm av all gyngingen på turen hjemover.

Jeg gledet meg til å møte de andre, men da vi kom til fjøset var sauene og nesten alle grisene borte.

Bonden spylte og klippet meg, og Vesla – datteren på gården – gredde bort alle flokene. Til slutt samlet hun en liten tjafs med ull som var igjen på hodet og satte på en sløyfe. Hun brukte lang tid før hun ble fornøyd, men jeg ristet den av like etter at hun var gått.

Heldigvis er jeg ikke helt alene i fjøset. Det er en gris her, som tror han kan alt, og en ku som faktisk vet det meste.

Det var sånn jeg ble å ble kjent med grisen Grynte og kuen Jura. Etter hvert fikk jeg også hilse på Ulvrik, noe som var skummelt og morsomt på en gang! Det var han som mente at «Bjelle» ville være et passende navn for meg, selv om jeg verken hadde bjelle eller klokke.